(Trønderdebatt)

Hva er det med å holde på beslutninger nærmest for enhver pris?

I kommuner i Trøndelag, som Malvik og Levanger, har kommunestyrene en gang bestemt at det skal bygges på store kornåkre. Til tross for varslet kornkrise på grunn av Putins krig, virker det som dette kan bli nærmest umulige beslutninger å endre. Hvordan ser politikerne på sakene nå i dag?

Trygghet er en av våre grunnleggende behov og usikkerhet tåler vi dårlig. Vi vil vite. Ha noe å forholde oss til. Så da ønsker vi oss tydelige beslutninger og vi liker best å mene ting sikkert. Har vi først ment eller trodd noe, vil vi automatisk uten engang å legge merke til det selv, se og oppfatte det som styrker troen eller meningen vår. Et eksempel er om man litt usikkert tar et valg om å skaffe seg en hund som et hyggelig innslag i en ellers småkjip pandemitid. Da vil man gjerne være mer skråsikker på at dette var lurt, etter at man har bestemt seg. Man gjentar argumentene for kjøpet av lille Milo, både til seg selv og de man forteller den glade nyheten til. Alle spørsmål om hvor lurt dette egentlig er feies bort med skråsikre argumenter. Som om tvilen aldri hadde eksistert.

Det krever mye trygghet i seg selv å være usikker.

Vi frykter også å ta feil for det har vi lært at er å «dumme seg ut». Dette sosialt konstruerte konseptet som vekker skam og gir aksept for hånlig latter, sørger for at kun de som er svært trygge i seg selv eller de som er mest hardhuda tåler å mene noe høyt. Man skal ha en temmelig robust selvfølelse eller baller av stål for å ikke kjenne på skammen hvis man må snu og skifte mening i en sak.

Det blir spennende å se nå om få uker, om Ukraina og Russland har ro, mot og midler til å få sådd sine enorme kornarealer slik at de får avlinger å selge til oss andre denne vekstsesongen. Enn så lenge stiger prisene på kunstgjødsel og Russland holder tilbake den gjødsla mange i Norge hadde planer om å kjøpe. La oss håpe på raushet i de politiske miljøene så det kan være rom for kloke beslutninger og flere stemmer i debatten!