I dag står flaggstangen naken

blant Eidsvolls grønnende trær.

Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

I det friheten vår tas fra oss, forstår vi virkelig betydningen av den.

Frihet kan, som i Nordahl Griegs dikt «17. mai 1940», symboliseres med en nasjons flagg.

I 1940 var min farfar 13 år. Det skulle gå fem år før han igjen så det norske flagget vaie i vinden. Fem år før friheten igjen skulle råde.

8. mai for 77 år siden opplevde min farfar en «glede av dimensjoner», som han selv forteller, da det norske flagget ble heist og Norge igjen var et fritt land. Fem år med nazistisk okkupasjon av Norge, var over.

13 år gamle farfar hadde nå blitt til 18. Store deler av ungdomstiden hans hadde vært preget av angiverangst. En angst for hva han kunne si, og hvem han kunne betro seg til. 8. mai 1945 forsvant denne angsten.

I år, som for 77 år siden, feirer vi at Norge ble frigjort fra den nazistiske okkupasjonen. Vi feirer at Norge ble frigjort fra nazistenes forakt for uenighet og ytringsfrihet, forakt for mangfold, for demokrati og for menneskeverdet.

Frigjøringsdagen markerer en gledens dag. Men frigjøringsdagen kommer med en bitter bismak. Som den også gjorde for farfar i 1945. Gledesrus blandet med sorg over de drepte, familier som satt igjen med tomme stoler rundt middagsbordet. Gledesrus blandet med engstelse og usikkerhet for de som enda ikke var kommet hjem, og håpet om at de skulle være i live.

Det er vanskelig å la være å tenke på Ukraina på en dag som denne. Mens vi står her i Falstadskogen, bombes ukrainerne. Det er igjen krig på det europeiske kontinentet. Millioner av mennesker har flyktet fra sine hjem. De vet ikke når eller om de noen gang kan dra tilbake.

Deres frihet står i aller høyeste grad i fare.

Samtidig har det ukrainske flagget blitt et symbol på nettopp frihet. Et folk som nekter å oppgi sin frihet. Som kjemper for alt hva de har kjært.

Symbol på frihet kan misbrukes. Det gjelder også flagg.

Grensen er tynn mellom sunn nasjonalisme og farlig nasjonalisme. Nasjonalisme, høyrepopulisme og høyreekstremisme er på fremmarsj i den vestlige verden. Kvinners og homofiles rettigheter begrenses i flere europeiske land, pressefriheten svekkes, og mulighetsrommet for å ytre seg kritisk til myndighetene, innskrenkes.

Mangfold ses på som en trussel, debatt og uenighet som en fare. Demokratiet forvitrer, og menneskeverdet bestemmes ut fra en persons legning, hudfarge eller religion.

Friheten innskrenkes under påskudd av å beskytte nasjonen. Friheten innskrenkes under flaggets fane.

Holdninger som nærmer seg det rådende tankegodset under andre verdenskrig, er på fremmarsj i samfunnet vårt. Mennesker som forakter demokratiet. I påska 2019 kom det en gjeng nynazister hit, til Falstadskogen. De besøkte skogen for å feire dagen som markerte 130 år siden Hitler ble født.

Deres ideologi, dette hatet for mangfoldet og demokratiet, er det samme hatet som førte til at 200 mennesker ble henrettet her i Falstadskogen i 1942 og 1943. Det er det samme hatet som drepte Benjamin Hermansen for 21 år siden, som drepte 77 mennesker 22. juli 2011, og Johanne Ihle-Hansen i 2019.

Dette tankegodset vi ser konsekvensene av i samfunnet vårt, er alt for nært beslektet med ideologien som styrte Norge fra 1940–1945.

Den friheten vi har i dag, er ikke noe vi kan ta for gitt. Krigen i Ukraina er et brennaktuelt eksempel. Det er krefter i samfunnet vårt som ønsker å ta fra oss friheten, ødelegge mangfoldet og demokratiet.

Frigjøringsdagen er en kampdag. En dag som minner oss på hva vi kjemper for. Friheten, ytringsfriheten, demokratiet, mangfoldet, fellesskapet. Verdier nazistene under krigen foraktet – og som dagens nynazister forakter.

Frigjøringsdagen er også en sorgens dag. Vi sørger over alle de som ikke fikk oppleve freden. Som de over 200 menneskene som ble skutt og drept her i Falstadskogen.

Men frigjøringsdagen er også en festdag. Vi feirer friheten.

Flaggstangen står ikke naken i dag. Det norske flagget vaier i vinden i Falstadskogen. Og med det, skal vi huske at vi ikke kan ta friheten vår for gitt.

Slik farfar gjør. Han flagger hver 8. mai. Og han husker ufriheten under krigen.

Tale holdt av Oda Okkenhaug på Falstad under årets markering av 8. mai.