Vi har nettopp tråkket omkring på Marsimartnan igjen. Riktignok ble også denne utgaven noe amputert, men arrangører, deltakere og publikum virker fornøyde. Det store spørsmålet er om levangersamfunnet fremover klarer å melke det fulle potensialet ut av den mektige historien vi faktisk forvalter.

Mange liker å sammenligne vår vintermartna med Rørosmartnan, og vårt trehus-sentrum med samme Bergstaden. Men det er milevis mellom oss. De har lyktes. Vi har strengt tatt ikke. Røros har en fjerdedel av Levangers innbyggertall og ligger vesentlig dårligere plassert logistisk, men likevel trekker de etter sigende til seg rundt en million turister i et normalår – hvorav 80.000 bare på Rørosmartnan.

– Jo, men, de har jo så mye historie!

Og om antall sider i historiebøkene skal være kriteriet for å lykkes med å bygge oppmerksomhet og næring av turisme – så la meg bare raljere litt …

Året er 1008. Sånn cirka. Kanskje. Ett eller annet sted i Verdalsfjella synger det olmt i stål når «Skalde»-Ravn Ånundsson og Gunnlaug Illugesson «Ormstunge» barker sammen i holmgang. Siden holmgang ikke er lovlig på Island, har de funnet hverandre i Norge for å kjempe til døden. Kampen står om Helga «den Fagre» Torsteinsdatters gunst, som de begge har beilet til og kranglet om siden Gunnlaug og Ravn havnet i en kvad-battle til ære for svenskekongen Olav Skötkonung i Uppsala. Her gjorde Gunnlaug narr av Ravns hyllestdikt og ertet på seg rivalen, som igjen tok hevn ved å gifte seg med Gunnlaugs forlovede. Noe som selvfølgelig utløste blodhevn. I Verdalsfjella.

Gunnlaug hever sverdet Adalrådsnaut, som han hadde fått i gave av den engelske kong Æthelred for sin tjeneste der – en tjeneste som gjorde at han kom for sent hjem til Island og sin forlovede Helga, og tapte ekteskapet til fienden Ravn. Den gilde og kvasse kongegaven hugger foten av Ravn, men ikke verre enn at han støtter seg til en stubbe og ber om nåde og en sup vann.

– Du sviker meg ikke nå da, spør Gunnlaug usikkert og strekker ham sin egen hjelm fylt med vann.
– Neeeeeida,
sier Ravn.

Så hugger Ravn til Gunnlaug i hodet med sitt sverd, og gir ham et blodig gapende sår.

– Nå svek du meg stygt, og æreløst fór du fram mot meg som trodde på deg, sier Gunnlaug.
– Ja, det er sant, sier Ravn der han står på sitt ene ben.
– Men jeg kunne ikke annet. Jeg unte deg ikke Helga den fagres favntak!

Gunnlaug tar igjen, og dreper Ravn der på stedet som i sagaene kalles Dinganeset. Som god vikingskald kveder han selvfølgelig en vise mens følget hans - Eirik ladejarls menn – plastrer ham sammen og frakter ham til Levanger.

«Der laag han tri næter, fekk all tenesta av presten, og daa han døydde vart han jorda ved kyrkja.»

Her – i «Gunnlaug Ormstunges saga» - starter den skrevne historien om Levanger by. Historikere har konkludert at siden det var en kirke her, sannsynligvis var en kjøpstad her – altså en by. Fordi sagaverkene ikke er helt presise på årstall, er tidfestingen satt til omtrent 1008, og følgelig feiret Levanger by sitt 1000-årsjubileum i 2011 …

Selv om det ikke er funnet skriftlige kilder på det, mener man at Levanger har vært markedsplass siden vikingtiden (som formelt er perioden fra angrepet på det engelske klosteret Lindisfarne i 793 til «den siste vikingkongen» Harald Hardråde (Olav den helliges halvbror) faller i slaget ved Stamford Bridge i 1066). Men skriftlig finner man altså de første sporene av markeds- og handelsvirksomhet mellom Jämtland og Levanger i brev fra 1400-tallet.

Blant annet nevnes februarmarkedet i Levanger i «Allmanach paa det aar efter Jesu Christi Fødsel» fra 1644 – som regnes som den aller første boken trykket i Norge. Her kom varer inn sjøvegen, og ble solgt videre til jamtene som kom over fjellet for å handle blant annet hester (derav kommunevåpenet). Og som igjen solgte varene videre på sin Frösö-martna i Østersund, som er langt bedre dokumentert – helt tilbake til 1000-tallet. Det er derfor naturlig å anta at også Levanger-markedet eksisterte samtidig.

De som har luftet bikkja utenfor asfalten i Momarka har sannsynligvis tråkket i noen av de aller tidligste sporene av Levangers første storhetstid. Ifølge blant andre arkeolog Ingrid Ystgaard var Halssteinborgen trolig et maktsenter for sterke høvdinger allerede fra år 200-300 før vår tidsregning. Borgen virker å være både langt eldre og større enn de fleste andre såkalte bygdeborger i Norge, og det er åpenbart for historikerne at det var en spesiell maktfaktor i området som krevde vern.

De fleste trekker røde tråder langs gamle stier til spor av massiv jernutvinning i Frolfjellet fra samme periode. Og enkelte har udokumentert påstått at romerne hærtok Europa med sverd av jern fra Levanger - altså at Levanger allerede svært tidlig i historien var et vesentlig handelssted. Noe man også forklarer med de sjeldent gunstige havneforholdene i Eidsbotn og sundet, som trolig var isfri store deler av vinteren. Herav kanskje også navnet Levanger, eller det norrøne Lifangr, som enkelte mener betyr isfri fjord/havn.

Videre har Brusvebrua en langt mer spennende historie enn mange aner. Dagens sentrum ligger på en sandbanke mellom elva og sundet. Siden kirken i sentrum fysisk kan spores tilbake til omkring år 1160, er det grunn til å tro at det også var her gården Levanger lå på den tiden. Og at den var tilknyttet skipshavn og handelssted. Alt dette lå i det gamle Skeyna-fylket – ett av totalt åtte fylker i Trondheimen, trøndernes egenrådige samfunn som strakk seg fra ytterst til innerst i Trondheimsfjorden. Et åpenbart mektig fylke med flere sterke skipsreider (datidens heimevern) og flere tidlige kirkebygg. For ikke bare ble det satt opp en anselig steinkirke i byen midt på 1100-tallet, men både Alstadhaug kirke og Munkeby kloster er bygget omtrent samtidig.

Den eneste veien til sentrum gikk over Levangerelva. Og over den gikk høyst sannsynlig en bro. En tidlig versjon av Brusvebrua. Eller var det Vågsbru? For omkring år 1214 tropper kong Inge opp i området for å forhandle med inntrønderne. Det er fortsatt uroligheter mellom baglerne og birkebeinerne, og det inngås ifølge sagaene et forlik mellom partene under et møte ved Vågsbru. Noen år senere kommer også hertug Skule Bårdsson til Vågsbru. Han bruker sine siste livskrefter til å opponere mot kongen, blant annet ved å kreve inn egne skatter av inntrønderne - og tømte enkelte for alt gods og gull omkring år 1238-1239.

Det finnes i dag ingen steder på kartet i Inntrøndelag som heter Vågsbru, og det var ikke mange broer i området generelt. Men siden man kunne seile dit med skip, er det naturlig å tenke at det måtte være et handelssted ved kysten. Enkelte har derfor konkludert med at det må ha vært Levanger. Med tanke på datidens topografi, med mellom 4-6 meter høyere vannstand, ville dagens Brusvebru vært et perfekt sted for en slik bro.

La oss i hyrten og styrten legge til at det også er store områder med helleristninger fra steinalder og bronsealder omkring i kommunen. Legg til en rekke store gravhauger – såkalte storhauger – blant annet ved Alstadhaug kirke, som er et tegn på større maktsentra. Videre er både Ytterøya og Ekne involvert i gruvedrift og handel med kobber allerede på 1500-tallet. I 1835 sørget svenske kong Carl XIV Johan for ny vei mellom broderlandene, året før Levanger endelig fikk offisiell kjøpstad-status. Til sist må vi selvfølgelig nevne de tre kjente store bybrannene i 1846, 1877 og 1897. Og innimellom alle disse hovedpunktene i Levangers historiebok finnes naturlig nok en mengde annet lokalhistorisk snacks.

Så, kort tilbake til Røros, som først oppsto som kjøpstad da man fant kobber der i 1644, og deres martna som kan skrives tilbake til 1854.

Skal man på sirkus, så forventer man at det lukter elefant. I Levanger lukter det eksos og altfor lite historie. En merkevare som «trehusby» bygges ikke av gammelt furupanel alene, men av historien om planken og de som satte den på veggen. Ekte opplevelser er også best når man får dem uforventet, og ikke selv må lete etter og oppsøke dem – som for eksempel når man går i Røros-gatene og kan lukte hvetebakst og hest uten å se et eneste motorisert kjøretøy. Se for dere at det skulle kjøre 12.000 biler ned Kjerkgata i Bergstaden under deres martna …

Enkelte private aktører formidler deler av vår lange historie som best de kan, men det gjøres lite aktivt offentlig for å styrke merkevaren(e) kommunen og deres gründere kunne ha utviklet, utnyttet og tjent gode penger på. Eksempelvis har jeg en spennende bok hjemme om arkeologi i Trondheim sentrum – «Under Trondheim». Boka er bygget på de mange arkeologiske utgravingene i sentrum, som har avstedkommet både en Olavskirke og mange gode museale opplevelser. I Levanger så man sist en arkeolog da Gjemble Lille skulle bebygges i 2014, og da det ble gravd fem-seks kvadratmeter prøvestikk rundt om i sentrum i 2011.

Den mest spennende gjenstanden i Vitenskapsmuseets magasin, er nok en hodeskalle funnet ved levangerkirka for omtrent 100 år siden. Med et stort gapende sverdhugg i panna er det nærliggende å tenke: Kan dette være Gunnlaug? Og deretter: Hvorfor ligger denne skallen og historien dens i en kjeller i Trondheim?

LES OGSÅ: Hodeskallen som plasserte Levanger i historiebøkene

Nå gleder jeg meg til ny-E6-en kommer. Og arkeologene med den. Det er åpenbart den første anledningen vi har til å få noe konkret å formidle som kan bekrefte vår lange historie, og bidra til å bygge en kollektiv stolthet over sentrum. En by som i teorien kan være vel så gammel som Trondheim – og som definitivt er langt eldre og vel så spennende som Røros.

Kilder: Snorres kongesagaer, Sagaen om Gunnlaug Ormstunge, Sagaen om Håkon Håkonsson, Flatøybok, «Hvor gammel er marsimartnan» Guri Marjane Sivertsen, Ingrid Ystgaard, Levanger Historielags årbøker

Les også

Etterlengtet internasjonal hjelp til Levanger sentrum

Les også

Jeg vil bygge en by – hva vil du?