"Byen skal skinne som en rubin", sa riksantikvar Jørn Holme en gang, og er sitert på nettopp det til det nær kjedsommelige. Blant annet av undertegnede. Bakgrunnen var fredningen i sentrum av Levanger by, og myndighetenes støtteordninger til gårdeierne som ble "rammet" av forskriften som kom i 2018. Riksantikvaren lovet nemlig samtidig med fredingen midler til de som ønsket å vedlikeholde og sette i stand sine bygårder innenfor fredningssonen.

Dette er det mange som har benyttet seg av, og en rekke bygårder i sentrum har fått sin fordums glans tilbake. Men fortsatt gjenstår det nok noe innsats før Trehusbyen Levanger skinner like blendende som for eksempel Røros eller Risør. Fortsatt står det bygårder i sentrum som mest ser klare ut for nedfall. De millionene Riksantikvaren har delt ut til andre engasjerte gårdeiere frister åpenbart ikke alle som har valgt å eie i bysentrum.

Det kan virke som det for enkelte er behageligere å glemme at det faktisk følger et ansvar med eierskap. Ikke bare for sin egen bygning, men også for miljøet omkring - både visuelt og omdømmemessig. Dette er åpenbart spesielt lett å glemme om man ikke selv bor i eller besøker bygården innimellom. Om man ikke har til hensikt å vedlikeholde eller generelt skjøtte eiendommen sin slik at den ikke er til skjensel for offentligheten, så vil jeg egentlig oppfordre gårdeierne i sentrum som føler seg truffet til å selge til noen som er villige til å bevare og satse.

Les også

Jeg vil bygge en by – hva vil du?

La meg her trekke fram Ole Martin Thorvaldsen i T3 Eiendom som eksempel. Han er absolutt ikke alene, men er en av de større gårdeierne i sentrum som har valgt å bevare og utvikle eiendommene de har investert i. Et rykende ferskt eksempel er "Sanitetsgården" i Sjøgata, hvor det nå sitter håndverkere med varmepistol og skalpell for å skrape av gammel maling - centimeter for centimeter. Det finnes garantert enklere metoder, men her er åpenbart autentisitet viktigere for investoren enn timelønn.

LES OGSÅ: Denne sentrumsgården blir ombygd til studentboliger

Så har vi aktører som mener at det er et tynt skille mellom vanskjøtsel og det å satse for mye. Her er utbyggingen omkring fadesen Levanger Kjøpesenter i Sjøgata et hett tema. Det kan fremstå som de ivrigste motstanderne helst hadde sett at man rev ned betongbunkersene mot Sundet og sådde plen, mens utvikleren av det som skal bli Sjøgata Brygge gjør sitt fremste for å selge inn en moderne bryggerekke ved sjøen.

La oss her mimre 20 år tilbake i tid, til politikerne som i 2001 mente det var helt innafor å beholde "Dora 4" som en vegg mot Levangersundet - og på ingen måte så behov for allmenn tilgang til sjøen. For mens rådmannen tidlig i reguleringsfasen i 2001 anbefalte en promenadekai med minimum 4 meter bredde - og fikk gehør for det gjennom de fleste av møtene i teknisk komité - så kom et benkeforslag under sluttbehandlingen om å redusere dette til 3 meter. Noe som ble vedtatt med 8 mot 1 stemme, og faktisk ble det endelige resultatet i kommunestyret for ganske nøyaktig 20 år siden.

Undrer meg om Sigvart Gilstad fortsatt er like fornøyd med forslaget sitt i dag? Det har vel knapt vært allmennhet på den promenaden siden åpningen av "kjøpesenteret".

Og mens engasjementet og diskusjonen om samme areal nå dreier omkring høyde, siktlinjer og en grønn allmenning mot Sjøgata, virker det som man nok en gang har glemt noe av det viktigste. Om og hvordan folk kommer til å benytte seg av området. Hvorfor reguleres det for eksempel ikke inn næring i førsteetasje på den nye bryggerekka? Er det ikke nettopp på kaikanten mot Sundet vi alle helst vil ta en iskald en om sommeren? Eller spise lokalmat og kanelsnurrer?

Les også

Kommunebudsjettet, sier du? Her, ta deg en bolle!

I fjor besøkte undertegnede Innlandet for å trekke paralleller mellom deres regionutviklingsprosjekt Mjøsbyen og vårt Innherredsbyen. I Brumunddal proklamerte byutviklerne at "det skal lukte bakst på et torg". Den lille byen ved E6 har tatt omfattende grep for å tiltrekke seg investorer og generere vekst. Blant annet laget gågate av hovedgata og initiert bakeri og lokalmatutsalg omkring torget.

– Det handler om attraktivitet. Om ikke vi tør satse på inntektsgivende tiltak, så går spiralen nedover, fortalte samfunnsplanlegger Ole Roger Strandbakke i Ringsaker kommune. De lovpriste den lokale investoren Arthur Buchardt som valgte å bygge et miljøfyrtårn av et hotell i massivtre i hjembyen, og var overbeviste om at hans engasjement i kommunen trakk til seg flere nysgjerrige investorer.

Det er fullt mulig å trekke paralleller til Levanger av dette. Nylig fortalte iLevanger om familien Berg som fikk en halv milliard for sitt kjøpesenter-eventyr på Moan. Dét startet med en lokal og visjonær møbelselger som på 80-tallet var villig til å investere 36 millioner i hjembyen. Siden har Magneten og Moan-området generert uberegnelige verdier i skatt, inntekt og omdømme for Levanger og kommunens næringer og innbyggere. Da Berg i fjor signerte salgsavtalen skal det ha vært 1.000 ansatte innen varehandel og kontor på Moan-området, og en total butikkomsetning på 1,5 milliard.

Nå forklarer Berg at pengene fra salget skal investeres i nye utviklingsprosjekter i Levanger og regionen omkring. Det betyr altså at den opprinnelige Moan-investeringen vil fortsette å generere verdi i Innherred – i tillegg til at de nye Magneten-eierne naturlig nok har vekst-ambisjoner.

Det er naturlig å her bruke et par setninger på "Magneten ødela sentrum"-argumentene. Personlig tror jeg det i større grad var politikernes manglende framtidsvisjoner som ødela sentrum utover 80- og 90-tallet. Med god og tydelig planlegging av handelsutvikling, trafikk og bosetting - og oppfølging av dette - hadde nok de to "bydelene" utviklet seg langt bedre sammen. Levanger har i årevis vært kjent som en omkamp-kommune, og noen konsistent linje kan vi neppe skryte på oss hva gjelder byutvikling. Det er verdt å spørre seg om hva Levanger sentrum ville ha vært i dag om familien Berg hadde holdt seg på hjørnet ved Fenka.

Samtidig serverte dagens Magneten-sjef nylig et utspill hvor han etterlyste næringsarealer til større senter-etableringer i Levanger. La meg minne ham om at det var nettopp dette det var lagt til rette for på Moan, og at det er hans tidligere eiere (Berg) som i de senere årene har valgt å bebygge området med boliger. Med Levanger-politikernes velsignelse, selvsagt ...

Nå står det også en strid om utviklingen av Bankkvartalet i sentrum. Du vet den gamle murbygningen ved torget som er barrikadert med sponplater, og ikke har vært rørt på over ti år. Høyde, fasade, byggestil og så videre diskuteres flittig. Det ryktes at næringsaktører til førsteetasjen allerede er booket, men ikke hvem. Skjønt det (dessverre) er en kjensgjerning at kontorbasert næring ofte er tryggere leietakere på lang sikt enn restauranter og fiffige nisjebutikker.

Men her ligger likevel mulighetene - om kommune og investorer snakker sammen. Hvorfor kan ikke Levanger kommune legge føringer for at næringsarealer omkring torget, park-aksen og langs Sundet skal være av spiselig art, eller noe som genererer aktivitet? Ringsaker kommune bygde lokaler på torget i Brumunddal og la bakeridrift i lokalet ut på anbud! De gründet til og med lokalmatbutikken på motsatt side. De fikk satt opp en svær kunstfontene. Og de stengte for biltrafikk! Nå syder torget av folk som spiser hvetebakst og drikker lokal saft i ro og mak. Brumunddal torg er ikke lenger stedet Gud glemte.

Ett av de mest populære argumentene fra aktivistene og underskriftssankerne, er at utviklerne er pengegriske profittjegere. Ja ... Om de er pengegriske vet jeg ikke, men det er da bare logisk at de jakter profitt. Ingen med vettet i behold brenner da av flere hundre millioner kroner på et nybygg av ren ideologi og samfunnsnytte. Se bare som kommunen selv nå kutter innhold og visuelt uttrykk på brannstasjonen for å spare penger - eller jakte profitt, om du vil.

Men utbyggerne må tåle denne kritikken - også de er så heldige å leve i et demokrati med ytringsfrihet. Og de må tåle grenser, retningslinjer, forskrifter og regler. Men det betinger at politikerne som har satt begrensningene har en plan - gjerne en langsiktig en. Og noen helhetlig utviklingsplan for sentrum og omlandet (Moan, Trekanten, Røstad og havna - og ikke minst boligområdene rundt oss), har jeg tilgode å se. Byantikvaren har kalt det vi driver med i dag for smultringplanlegging - altså at man prioriterer å utvikle godsakene omkring sentrum. Og jeg holder med henne.

Det er fullt mulig å utvikle Trehusbyen med sin fredning til nettopp et positivt nav i Levanger. Men det må utvikles før vi pumper opp sykkelslangen omkring. Gode og tydelige areal- og utviklingsplaner vil være enklere å forholde seg til for både utviklere og innbyggere, enn evige detaljdebatter og omkamper.

Jeg mener Levanger-politikerne har ment for lite og for utydelig om dette i årevis. Derfor utvikles også sentrum klattvis. Strengt tatt burde en god trafikkløsning gjennom og omkring sentrum ha vært førsteprioritet, før man peker ut soner for blant annet handel, trivsel, parkering, fotgjengere og bosetting.

Men enn så lenge er en slik helhetlig plan nær fraværende, og da må man akseptere at utviklere forholder seg til de reglene som foreligger. Fasadefredningen i sentrum vil nok ikke bli opphevet med det første, så da kan vi like gjerne akseptere at myndighetene så et kulturhistorisk potensiale i vår trehusbebyggelse - og stå sammen om utnytte dette på en best mulig måte.

Gode opplevelser er alltid den beste investeringen. Både for kjøper og selger.