(Trønderdebatt)

Ingerid Straumes etterlysning av flere offentlige intellektuelle i Norge er helt på sin plass. Ikke minst fordi vi trenger dem: Vår verdensdel er i rask endring, demokratiet behandles ikke lenger som en selvfølge i den vestlige verden, vi trenger rask omstilling for å kutte tilstrekkelige klimagassutslipp for å unngå helt ødeleggende klimaendringer, og interessekamper mellom de styrte og elitene, periferi og sentrum, har fått større plass i den politiske debatten i en rekke land.

I et slikt bilde er det viktig å ha synlige og uredde forskere som tør å ytre sine kunnskapsbaserte meninger, og som tør å være med og sette en retning for samfunnsdebatten. Vi lever i en tid der det ikke alltid behandles som en selvfølge at vi må forholde oss til det som er sant. Et aktivt, tydelig akademia er en god medisin mot desinformasjon og smuldrende tillit.

Så hvorfor er det så stille? De få stemmene vi har fra akademia som er svært synlige i den offentlige debatten gjør en heroisk innsats, for vi trenger dem. Men de er jo ikke særlig mange, tvert i mot er det de samme navnene som går igjen i norsk samfunnsdebatt, og enda færre her lokalt i Trøndelag (ingen nevnt, ingen glemt, dere vet selv hvem dere er).

Cecilie Hellestveit har fått mye - inkludert usaklig - kritikk for sine uttalelser i debatten. Hun har uttalt at «enkelte tema snakkes det lite om i norsk presse, fordi det finnes få akademikere som har mulighet til å beskrive dem. Vi er et lite land, men her har vi både hull når det gjelder hvilke tema som forskes på og debatteres, og insitament for enkeltpersoner til å stå i en litt hard samfunnsdebatt». Det tror jeg hun har helt rett i. Mange har reagert på at Hellestveit peker på den høye andeles utenlandske forskere som en del av problemet, og hennes uttalelser om at «de utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det».

Og ja, spissformulert er hun. Men har hun ikke også litt rett?

Jeg blir alle fall ikke helt overbevist av svarene. I et svar i Khrono går Mariel Aguilar-Støen, Giuliano D’Amico og Malcom Langford i rette med Hellestveit. De peker blant annet på at den høye andelen utenlandske forskere mest gjør seg gjeldende innen andre fagfelt enn Hellestveit primært har tatt opp:

«Tall fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning viser at i 2018 hadde 29 prosent av forskerne og det faglige personalet ved norske universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter innvandrerbakgrunn. Dessuten er flesteparten av dem i midlertidige stillinger og særlig innen mat.nat, medisin og teknologi - ikke de fagene som er i Hellestveits interesse».

Jeg har lest dette avsnittet om og om igjen, og må innrømme at jeg ikke helt forstår poenget. Er det ikke viktig at forskere fra mat.nat, medisin og teknologi deltar i det offentlige ordskiftet? Så mange av våre utfordringer handler for tiden om utviklingen av, forvaltningen av, og mestringen av teknologiske og medisinske gjennombrudd. Det er et problem dersom en stor andel av forskerne innenfor disse fagfeltene ikke har, eller gis, forutsetningene for å drive forskningsformidling i landet de jobber i. Og mye tilsier dessverre at det er slik.

Det er Trondheim et godt eksempel på. NTNU er en betydelig størrelse i Trondheim, som arbeidsplass, som utdannings- og forskningsinstitusjon, og ikke minst som en stor statlig aktør i vedvarende sparring med kommunen om makt. Men hvorfor er ikke Trondheim en by, og Trøndelag en region, der forskere setter langt mer av dagsorden?

Jo da, det kommer mange utspill fra NTNU-forskere som bidrar til å utvide samfunnsdebatten, også her Trønderdebatt. Men det er fortsatt påfallende lite, NTNUs størrelse tatt i betraktning.

I så måte fortjener Nord Universitet ros for det jeg helt subjektivt oppfatter som en langt mer fremoverlent holdning til forskningsformidling i debattspaltene.

Men det skulle jo vært så mye mer, fra begge! Hvorfor tør ikke trønderske forskere i større grad å være uenige med hverandre i spaltene i Adresseavisen eller på Trønderdebatt? Ja, hvorfor ser vi så lite til den voldsomme forskningsaktiviteten som foregår i vårt eget nabolag - hvorfor bærer ikke debatten mer preg av at vi har 5 000 vitenskapelig ansatte, bare på NTNU? Jeg heier på all god forskningsformidling, men hvorfor er det så lite friksjon, så lite åpen, faglig tevling, og så få meningsbærende forskere?

Jeg vil driste meg til å hevde at vi for tiden hører mest fra NTNU når campus-spørsmål og byggeprosjekter diskuteres, eller når det krangles om studentbråk på Møllenberg. Men hva er det som hindrer alle disse forskerne i å delta mer i samfunnsdebatten, både nasjonalt og lokalt?

Kultur kan være litt av svaret, som Einar Lie ved UiO har vært inne på. Frykt for å stikke seg fram. Men en skal vel heller ikke se bort fra at nettopp den høye forekomsten av nettopp midlertidige stillinger, innrettingen av NTNU som et slags konsern med ansatt og ikke valgt rektor, og målstyringssystemer som i begrenset grad belønner tilstedeværelse i den offentlige samtalen, alle er del av årsaken. Jeg mistenker at vi går glipp av en del viktige stemmer også her lokalt, fordi det sitter forskere både på Dragvoll og på Gløshaugen, i Levanger og Namsos, og føler seg litt for alene om å stikke fram hodet.

Mitt budskap er i hvert fall klart: Skriv mer! Vi trenger dere. Våre spalter er åpne.