Bolig i Nordbygda nord for Åsen, som ved kjøp I 2010 var beskrevet som nedlagt småbruk i landlige og idylliske omgivelser, vurderes nå solgt. Grunnet trafikkstøy, vegstøv, stadige utvidelser av motorvei, nedsatt livskvalitet og manglede info og oppfølging fra Nye Veier og Levanger kommune. Kort reisetid til Trondheim, men ingen restitusjonsmuligheter utendørs.

Løp og kjøp!

I 2010 kjøpte vi vår bolig som var tenkt å vare livet ut – hvor barn og barnebarn kunne utfolde seg i naturmangfoldet i umiddelbar nærhet til lyden av fuglekvitter og et yrende dyreliv som til stadighet kunne sees fra boligen. Den gangen var hageområdet, vårt lille paradis, et sted hvor vi kunne senke pusten og kjenne på livsgleden.

Alt av boligmasse hadde behov for kraftig opprustning, så mye midler og mer til er lagt ned i eiendommen. I og med at det ikke foreligger kommunal kloakk, måtte vi ned med en infiltrasjonstank da septiktanken var utdatert. Dette ble en utgift på langt over 100.000 kroner.

Ettersom det ikke forelå kommunalt vann i området, tok vi saken i egne hender og satte i gang med underskriftskampanje som ga grunnlag for Nordbygda Vasslag. Da grovarbeidet var unnagjort tok Levanger kommune over; en gledens dag!

Tapt idyll

Historikk: Her er et bilde fra før veien omringet husene i Nordbygda (flyfoto fra 1983). Man kan spørre seg om hvorfor veien måtte gå akkurat her...? Og som man ser så er det lenge siden boligeierne «tapte» sin idyll. Men at man skal fortsette galskapen – det får Statens vegvesen, Nye veier og ordføreren svare for.

Etter veiutbyggingen fra Hammer til Ronglan for kun noen få år siden, endret idyllen seg drastisk. Da det ble utført en utvidelse av skjæring både nord og sør for grenda vår, i tillegg til midtdeler. Begge disse tiltakene førte til en sterkt økt trafikkstøy. Heller ikke den gangen ble det tatt støymålinger - kun beregninger. Vår bolig kan sees fra E6 på den ene siden, og vårt «rekreasjonsområde» har utsikt i retning Hammervatnet.

Her er et utdrag fra Planprogram Statens vegvesen Åsen nord-Mære: Punkt 4.7: «I planleggingen skal det tas hensyn til overordnet grønnstruktur, forsvarlig overvannshåndtering, viktig naturmangfold, god matjord, kulturhistoriske verdier og estetiske kvaliteter.»

Denne er interessant, med tanke på at det aldri har blitt etablert gang- og sykkelsti, Støyskjermene har vindu i tillegg til svært lite støyreduksjon (det må mer til enn bare plank….), i undergangen mot Ronglan står det ofte vann til langt over kummen, veien har blitt smalere etter undergang mot Ronglan og asfalten som var ny før igangsetting er frest opp og ikke satt i stand igjen. Ingen støyvoll eller støyskjerming som skjermer støy.

Igjen er Goliat større enn David…

Syk av støy

Her er Statens Vegvesens oppfatning av støy. Vår stillesone er i grønnsakshagen, men selv der er det langt fra stille…

I en tid hvor man er mye hjemme på jobb, innser vi hvilke brutale overgrep det har blitt på vår fred i eget hjem. Det å ikke kunne slippe inn vår sola uten å få hodepine og bli syk av støy er ikke den pakka vi kjøpte, og langt fra hva vår drøm med denne plassen var.

Toget har aldri plaget oss før, men nå er det ikke en kvist igjen langs banen, og vi har den som en «bonus». Aldri før har vi gruet oss til sommeren, livet i hagen som vi er så glade i – må nå oppleves med hørselvern.

Det finnes mye forskning på hvor skadelig det er for folks helse med trafikkstøy, men denne kunnskaper ser ikke ut til å nå fram til Goliat.

Kommunen er varslet, men måtte purres på før vi fikk tak i riktig person. Vi har fått alt ansvar for å få saken opp et system vi ikke kjenner til. Og før vi vet ordet av det, fylles avisene med nå har ordføreren det travelt med å komme i gang! Skammelig synes vi dette er.

Tenker på fuglene

Når vi får så høy trafikkstøyen i hagen vår, så går mine tanker til fuglereservatet, hekketid og utviklingen der. Vi kommer til å følge med på dette – for det er utrolig at det som nå er planlagt kan være lov.

Tidligere kunne vi nyte morgensola og kaffen på nordsiden av huset, nå hører vi ikke hva den andre sier. På sørsiden, i hagen vår, er forholdene fullstendig snudd på hodet – ikke en stille flekk å oppdrive på hele tomta!

Det var her Statens vegvesen beskrev at vi kunne ha vårt rekreasjonsområde. Dette er nå et område med støy som kommer inn fra to områder, slager seg mot et lite fjell på øvre side av vår eiendom og rett inn i hagen og stua vår. Noe til rekreasjonsområde ...

Veien legges der det bor mest folk. Eiendomsskatten føles nå som en maktbekreftelse.

Plantet rogn på dugnad

Statens vegvesen: Fjernet all form for vegetasjon som skjermet noe fra støv og støy som kommer rett inn på vår bolig, de foreslo gips på innsiden av veggene på et soverom som gir oss mindre boareal, og er fullstendig uakseptabelt. Vi bor i et gammelt hus med lite isolasjon og tak, og har ikke midler til å kunne rehabilitere huset i Nye veiers og Statens vegvesens tempo, dette resulterer i nedsatt livskvalitet.

Vi tok opp behovet for støy-voll med Statens vegvesen i forrige byggeperiode, og fikk vi til svar at dette ikke lot seg gjøre på grunn av grunnforhold, riktignok blåleire. Men vi fikk lov å plante rogn … på dugnad!

Situasjonen beboerne blir satt opp i i en slik prosess gjør at man enten må nikke og si jaha, eller forsøke å ta opp kampen for det det er verdt. Det å ta opp kampen er enormt ressurskrevende når man er i fulltidsjobb, skal pusse opp bolig og eiendom i takt med hva lommeboken tilsier – og samtidig måtte lete etter godt gjemte dokumenter hos både daværende prosjekteier (Statens vegvesen) og nåværende (Nye veier).

Må vi virkelig trampe igjennom denne planen som går så til de grader på folk og dyrs bekostning. Eller kunne man sett på prosjektet med nye øyne før man har gjort for store inngrep vi ikke får endret på ? Samt en langsiktig plan, hvor veien er plassert til beste for dyrevern og mennesker?